Mens man venter på et nytt liv <3

Jeg skal hente meg ny valp <3 <3 <3

Jeg innser jo at jeg burde begynt å skrive for et par år siden, men når alt kommer til alt, er det vel egentlig nå ting begynner å skje. 

Den lille familien vår bare vokser. To barn på 5 og 7 år krever sitt, men der er da helst dyrene det skal blogges om :P

Litt om våre hunder

Jeg har alltid hatt hund, på en eller annen måte. De siste årene har hovedfokus vært mye som fosterhjem og omplasseringshjem. Det har vært mange skjebner over dørstokken, men kunne ikke tenkt meg å vørt uten en eneste en av dem. Jeg har vært noe uheldig med noen av hundene vi har tatt i mot, desverre har HD vært med på å forkorte livene til noen av våre kjære. Jeg har alltid gjort grundig research før vi har hentet valp, men det betyr ikke at vi har brent oss noe mindre forde om.

I 2005 hentet vi vår første airedaleterriertispe fra oppdretter. de var mange i kullet, og selvfølgelig, lurer jeg jo på i ettertid om jeg hadde valgt den oppdrettern i dag, om jeg hadde visst det jeg vet i dag. Vakre lille Gabriella, et sort og tan lite nøste ble med oss hjem (svigers tok søstern hennes), og den vanlige valpeperioden tok til hjemme med oss. Jeg syntes tidlig det var litt rart at hun var så vanskelig å få god kontakt med, dressere etc, og i det hele tatt tok det over 1 år før hun var husren. Men uviten heten min førte til at jeg bare avskrev det som valpefakter, ikke viste jeg at det hele skulle eskalere.  Et totalt nytt handlingsmønster for meg som hadde hatt valper før, og aldri hadde hatt en valp som ikke var husren etter to til tre uker i nytt hjem.. I det hele tatt hadde jeg opp til den perioden hatt en del hunder i mitt hjem omplassert eller i fosterhjem som hadde hatt både aggresjon- og nervøsitetsproblematikk, litt hummer og kanari faktisk, men felles for alle var likevel at jeg fikk god kontakt, og at alle fant sin plass og ble kvitt problemene sine etter relativt kort tid hos oss. Problemene med denne hunden eskalerte derimot. Hun var aldri særlig mer destruktiv enn en vanlig valp er, men dressurdelen og dårlig kontakt slet mye på meg som hundeeier. Hun var flink med ungene og alltid trygg sånn, men etter å ha bikket tre år, hvor hun egentlig skulle vært voksen, og i det hele tatt tedd seg som en voksen hund, forandret hun seg stadig til det verre. Jeg ser meg selv som en person som leser hundespråk godt, men første gangen hun beit meg var det et lyeblikk jeg ennå ikke har helt forstått. Ikke at hun beit så hardt, men etter det gav jeg klar beskjed til mannen min. Hunden skal aldri være i hus uten at hun er observert. Jeg sa i alle fall i fra om at skjedde det flere ganger, så var det bare ikke en hund vi kunne ha i hus. Desverre var ikke jeg og mannen min helt enige om den saken, Ytterligere tre år gikk uten at det ble bedre. Dyrlegebesøk kunne ikke avdekke noe galt med hunden, utover at hun var meget dominant og maskulig i væremåte. For min del har jeg alltid stusset på at bikkja kunne markere hver femte meter på tur! Og det var fremdeles ei tispe! Hele valpeperioden og sitt voksne liv, hr hun vært godt sosialisert, hun har truffet og lekt med mange andre hunderaser, og faktisk aldri hatt en negativ opplevelse med noen av delene, likevel etter hun bikket 3 år, ble hun gradvis mer agressiv mot andre hunder. Den siste tiden ble det turer i grålysningen før alle andre hundeeiere var ute, samt sent på kveld. Det skjedde episoder hvor hun ble agressiv i kroppspråk både mot meg og andre hunder om man traff dem, voksen eller valp, uansett rase. Fra å være en person som hunder har søkt trygghet hos, uansett hvor lenge de har vært hos oss, gikk jeg til å bli en person hunden min ikke lenger følte trygghet på. Den eneste trøsten min, er at mannen min i ettertid har fortalt at han hadde det enda verre, og at jeg faktisk var den med minst problem med henne både på tur og i hus. Hun var aldri aggressiv ved foringssituasjoner eller de "typiske" usikre situasjonene som de fleste vet om.  I det hele tatt ble hun mer og mer min manns hund, siden jeg ble mer og mer deprimert over at jeg ikke "fikk til" en hund jeg selv hadde hatt som valp, og ikke fikk skikkelig kontakt med. Jeg var jo en person folk kom til med hundene sine når de hadde problemer, hvem kunne jeg gå til? Min far har alltid vært den jeg har henvendt meg til, siden han har god peiling. Men det eneste han avskrev med var at han hadde vært brti og hjulpet så mange hunder, at uansett hvor mye tid han brukte på den tispa, så oppførte hun seg bare ikke "normalt".

På dette tidspunktet hadde vi bare denne hunden. Vi ble enige om at vi kunne skaffe oss en ny hund. Og 15.mai 2007 kom lille Roggie til verden hos sin oppdretter. Det var tlfeldig at jeg snublet over en annonse på finn.no. Dette var den samme oppdrettern som mannen min hadde vært uheldig med valpekjøp hos. Bare 6 mnder etter valpekjøp, døde valpen med akutt organsvikt. MEN selv om han hadde vært uheldig med denne valpen, så kjente vi likevel godt til denne oppdrettern som en seriøs oppdretter av rasen, hun var også sterkt anbefalt av en hundedommer i familien. 9 uker gammel hentet vi Roggie og hennes søster som ennå lever i beste velgående med svigers. Roggie var den valpen vi skulle hatt i første omgang. Lett å få kontakt med, kjekk å dressere og et kontaktsøkende valpeindivid. Det var fryktelig koselig å endelig se at det faktisk var den eldste hunden det var noe rart med, og ikke vår erfaring og kunnskap om å oppdra valp til familiehund. Roggie var kjøpt med litt "skavanker". Bittfeil og fargefeil, men for min del som omtrent følte meg ferdig med hund, var det godt å få det båndet til en hund igjen som jeg var vant til fra før. Hun er typsik terrier med tanke på aktivitetsbehov, vaktinstinkt og lek. Men ellers kaller jeg henne litt for bedagelig. Hun er glad i å bare ligge inne på matta si, og kos er bare dødsviktig. Og etter dagens turer, er hun er skrekkelig fornøyd hund. Hadde vår hund nr to vært som hund nr en,hadde jeg faktisk gitt slipp på drømmen med hundelivet.

Fosterhjemshunder kom og gikk. Både setter og russisk toy var hos oss noen måneder. Men når alle var reist,var og forble det litt stusselig i hus. Endelig kom den dagen hvor mannen min tok den tunge avgjørelsen å avlive Gabriella. En ny bittepisode hvor hun hadde bitt ham, var nok til at begeret rant over. Vel inne hos dyrlegen spurte dyrlegen om han ville være til stede når han avlivet "ham". - Øh, ham? Ja dyrlegen tenkte det var en skrivefeil fra sekretæren sin side siden det måtte være en hannhund! Eksteriørmessig og oppførselsmessig var altså Gabriella så heftig hormonforstyrret at hun både så ut, og tedde seg som en hannhund. Da spurte vi om vi kunen gjøre noe annet for hunden, men dyrlegen sa da at det beste for hunden i dette tilfellet var å slippe mer. Hormonforstyrrelsene var så store og ødeleggende for hunden, at han ikke helt kunne se at hun kunne ha det så godt med seg selv. I januar 2012 sendte vi Gabriella til de evige fugle- og herjemarker. Jeg hadde trodd det ville bli en sørgeperiode for oss alle nr Gabba forsvant, vi var jo tross alt glad i henne med alle hennes lyter. Men sant å si, ble det en helt annen familiekjemi i hus. Roggie virket mye lettere til sinns, og hele familien ble mye mer avslappet. Man kunne plutselig gå tur med hunden når man føte for der, og en helt annen frihet landet og fant form.  Men likevel var det litt tomt..

Derretter la jeg inn en annonse på finn. Jeg har alltid hatt lyst på mops. Men ikke har jeg snublet over dem, og ikke har jeg hatt råd til en. Billige er de jo ikke. Jeg fikk mange telefoner,og mange hadde diverse gatemiks, men enten var det problemer med nervøsitet, ikke husrene i godt voksen alder, ett eller annet. Helt ærlig orket jeg ikke tanken på å ha et nytt år med tissedammer viss det skulle være tilfellet. Og selv om vi har hustrent hunder i godt voksen alder hos oss i omplassering o.l. så synes jeg fremdeles at hunder burde være husrene når de er blitt tre år! Tiden gikk, men den riktige hunden kom bare ikke over dørstokken. Vi tok til oss en russisk toy for en periode, og han er en sprelsk liten tøffing, men han kom ikke overens med ungene over lengre tid, og da svigerinnen min spurte så fint om å få ham, klarte jeg ikke si nei. Men hun har da også større unger og er hjemmeværende. Han ble i alle fall lykkelig der. Så i slutten av mars ringte en dame fra Horten og spurte om vi var intresert i en liten mopsedame. Hun hadde lidd en uheldig skjebne, hun ble gitt tilbake til oppdretter da hennes første eier ble syk. Eier nummer to hadde chihuahuaer og var livredd for at Peggy skulle spise dem når valper kom til verden, og leverte dermed Peggy tilbake til oppdretter. Mannen min sa klart i fra at mops, DET skulle vi ikke ha. Men i mars satt vi altså i bilen den lange veien ned til Horten og hentet lille Peggy Sue. Det var kjærlighet ved første blikk. At hun var tre år og godt voksen, DET spilte ingen rolle. Og hun bare fant seg til rette i ett og alt, og selv om jeg viste jeg burde hatt henne i bur, hadde jeg et sovende nurk på fan get hele veien opp igjen fra Horten. Også hjemme bare.. det var som om hun alltid hadde bodd der. Roggie var overlykkelig over et nytt familiemedlem. Og selv om Peggy ikke var heeelt med på lekene i første omgang, så ble hun raskt et lite ertetroll. Det eneste ønsket oppdrettern hadde for vår del når vi hentet Peggy, var at vi skulle sette et kull valper på henne, med tid og stunder skal vi få til det. Jeg ville bare heslt stilt henne ut en gang først.

Mer kommer :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Myrtussla

Myrtussla

29, Ålesund

Etter x antall furstrasjonssmser, hissigmailer og div ang min bruk av facebook til å publisere bilder av mine firbeinte kosedyr, gjør jeg det enkelt, de får en blogg i stedet ;) Mine firbeinte, består av en liten mops, Peggy Sue, airedaleterriern Roggie og den lille shih tzuen som snart er i hus <3

Kategorier

Arkiv

hits